Vintage-programmet besto av kjente klassikere som publikum allerede hadde et forhold til, men ikke hadde fått sett, eller ønsket å se igjen på det store lerretet, slik de var ment å vises. Atmosfæren i de gamle lokalene var det perfekte visningssted, og ambisjonen var å gjøre visningene til en opplevelse som tok oss tilbake til den glemte magien det en gang var å gå på kino. 

 

Det ble servert gratis bobler til de første gjestene, og vi innledet hver film med for-snakk av en personlighet som hadde et forhold til filmen. I starten var det filmformidlere som sto for introduksjonen, men intensjonen var at det skulle være en variasjon av personligheter fra andre yrkesgrupper og miljøer. Poenget var å presentere nye perspektiver på gammel film, i et forsøk på å gjøre visningene relevante for flere enn filmkjennere, og for å skille oss fra Cinemateket og filmklubber.

 

I løpet av det første året utgjorde vintage programmet ca. 8 % av filmtilbudet som ble sett av ca. 12 % av det totale besøket.  De tre mest sette filmene i dette programmet det første året var Cinema Paradiso (1988), La dolce vita (1960) og Casablanca (1942)

 

Paradoksalt nok, så hjalp pandemien oss med en øket interesse for vintage-programmet. Strømmetjenestene hadde lite utvalg av filmklassikere på denne tiden, og det var mangelvare på ny film på kino. De amerikanske studioene utsatte lanseringen av de største filmene under pandemien, og flere filmer gikk direkte til strømmetjenestene. De få filmene som ble sluppet på kino fikk et kortere kinovindu før de også ble gjort tilgjengelig på strømmetjenestene.

 

Flere av vintagetitlene våre var bedre besøkt enn ny film under pandemien.